 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
|||||||||
|
||||||||||||||||
|
TAO OF NEPERUD
|
||||||||||||||||
|
Han hadde gått langt, verken smakt vått eller tørt på flere dager. Gjennom byer og grender. Sett folk og fe komme og forsvinne. I sitt dype innerste ønsket han fred i sjelen. Byen hadde knekket ham som en tørr kvist og hadde laget dype arr og merker i ham som først forsvinner ved dødsleiet. Men nå dukket en ny verden opp for ham i ei grend liggende langt oppe i Telemarks mørke hjørner. Her ble han godt motatt, for han var en mann med mange ressurser, og de gav ham så mye mat han kunne spise og han drakk seg utørst. Han merket at han fikk alle krefter tilbake. Vekk var bil og asfalt, vekk var milelange køerog en autoritær sjef som krevde effektivitet så svetten rant og hjertepumpa gikk i stå. Her stellet alle med sitt i et bedagelig tempo. Her skulle han få en jordflekk han kunne drive selv og forvalte som han ville. Her var alle på hils og i harmoni med naturen. Her kunne han mykne opp den kantede bytilværelsen med noe helt nytt. Tiden gikk og han sådde og høstet, til og med en budeie hadde han også funnet seg. Det tok lang tid før han våknet av hverdagssøvnen.
Det hadde kommet på ham som et lys i fra klar himmel. Denne grenda hadde en feil. Den manglet det alle samfunn innehar. Hvor var outsiderne. Grenda besto jo kun av lykkelige glade mennesker som hadde alt de trengte, fikk alt og gjorde alt de hadde lyst til innenfor lovens normer og regler. Så han spurte en kar hvor disse var. Jo disse var gjemt unna grenda for å bevare fred og fordragelighet som det het. På veien utenskogs hadde de samlet sjarlataner, døgenikter, taskenspillere og løse fugler. Her hadde lensmannen kontrollen på de. Du vet hva som skjer når du blander råtne epler med friske avsluttet han samtalen med. Mannen gikk opp til denne veien. Kikket opp mot veiskiltet, skrudde det ned, tok det ned og dro til nærmeste by, startet et rockeband og oppkalte bandet etter denne spesielle veien. |
||||||||||||||||
| Biography | ||||||||||||||||
